Sunday, December 13, 2020

Utvalgt

 


Det er så lett å la ting passere.  Inntrykkene som vi får gjennom nyheter, på sosiale medier og ellers hvor vi ferdes forsvinner like fort som de dukker opp.  Som ivrig fotograf forsøker jeg å se, altså stoppe opp og SE, for å forsøke å ta inn over meg de inntrykkene som møter meg.  Fotografer er jo trent opp til å se motiver, studere lys, granske vinkler, for å få det beste ut av et bilde. Men tar vi oss tid til å se, altså stoppe opp og virkelig se, det som passerer over skjermen i hui og hast?  Når man bruker tid, hva ser man egentlig? 

Jeg stoppet opp ved dette bilde som dukket opp på en venns vegg her om dagen. Det talte til meg på en spesiell måte.  Nyhetene de siste månedene har vært preget av presidentvalg, corona, vaksine, juleforberedelser og stort sett ikke mer. Men det skjer mer på denne kloden, selv om du ikke får det inn via de såkalte viktigste nyhetskanalene.  Så, hva med dette bilde, hva er det som er så spesielt med dette, i forhold til hva som skjer i tiden?  Tar du deg tid til å betrakte det, hva ser du? Hvilke historier forteller det deg? 

Jeg lærte på en workshop en gang at en god måte å betrakte et bilde på kan være å beskrive det du ser til en som har blitt blind og som ikke kan se mer. Da blir du tvunget til å gå mer inn i detaljene:

Jeg ser et kvadratisk bilde med mange hender som strekker seg mot meg.  Hendene stikker opp fra en mørk bakgrunn.  Midt i bildet er det to kvinnehender som holder et menneske, akkurat som man holder hendene når man tar vann fra bekken for å drikke. Bildet er tatt ovenfra og i tillegg til hendene så vises armene og del av overkroppen på den som holder mennesket i hendene sine.  Hendene som strekker seg mot meg har variert belysning, nærmest midten av bildet er det lysere enn lenger ut.  Det ser ut til at de kommer fra en avgrunn, havet kanskje?  Hendene har ulike uttrykk, men alle uttrykker fortvilelse/rop om hjelp. Mennesket som ligger i hendene til kvinnen har på seg en mørk rød kjole.  Hun skjuler ansiktet sitt med den ene hånden, er det fordi overgang fra mørke til lys ble så brå? Hennes pekefinger peker ut over vannet/avgrunnen, som for å si, redd disse også. Jeg opplever at kvinnen som ligger i hendene er en av få som blir reddet fra avgrunnen.  Den/det som redder henne kan oppleves som godhet/barmhjertighet, mens hele situasjonen som illustreres er en absurd opplevelse av utilstrekkelighet.  Jeg kan skimte en slags omvendt hjerteform fra nedre del av bildet og opp mot midten.

Jeg velger å tolke dette som et meget sterkt bilde som illustrerer den fortvilelse og grusomhet som finner sted blant flyktningene i dagens Europa.  Jeg liker bilde, men hadde ønsket at det ikke var nødvendig å lage det. 

Om du snur bildet 180 grader vil bildet få en helt annen betydning.  Fra å være hovedperson blir du plutselig tilskuer.  Hjerteformen vil bl.a. komme mye tydeligere fram. Hva skjer med deg da?  Tilskuer, uten ansvar?

 


Du overlater ansvaret til hovedpersonen som du ikke lenger er?  Som hovedperson: Illustrerer kvinnen som holder fram sine hender moder Europa? Hvem er det Europas ledere velger ut for å reddes til et nytt liv? Hvorfor ble denne vakre kvinnen valgt ut blant barn, eldre menn og eldre kvinner, som kanskje ikke er så sterke? Er det bare de sterke som kommer inn i det lovede land? Hva med de som er svakere stilt? Har de ikke rett til å bli reddet av Europas sterke kvinner med makt? Erna, Siv, Monica, Angela, Ursula?  Velges bare de som oppleves som sterke, som kan betale tilbake? Hvem har sagt at dere, Europas sterke kvinner (og menn), har makt til å velge hvem?  Folket vil åpne landene sine for disse, kommunene står klare, men «systemet» hindrer oss.

Hva skjer den dag rollene byttes om?  Når Norge blir et trengende land?  Hva gjør du da Erna, hva gjør du da Siv og Monica? Kan dere slå dere på brystet å si, «se hvor mange vi reddet fra Middelhavet, ha medynk med oss nå når vi har kommet i nød. Vi tok jo inn 50 fra Moria?».

«Gjør mot andre som du vil at andre skal gjøre mot deg» står det et sted å lese, men hvorfor fungerer ikke denne læresetningen, Erna, Siv og Monica, i et såkalt kristent land?  Hvorfor er ikke favnen til kvinnen på bildet full av mennesker i nød?  Hvorfor bare den ene?

Som tilskuer:

Som tilskuer er bildet ekkelt å se på, jeg toer mine hender og håper at politiker og myndigheter tar ansvaret. Landet vårt gir jo så mye til flyktninger gjennom statsbudsjettet? Jeg kan jo ikke gjøre noe, jeg har ikke makt eller myndighet, dessuten så støtter jeg andre som lider, særlig nå i julen, da skal jo alle være så snille.  Hva kan da lille jeg gjøre? Jeg skammer meg, jeg bor i et av verdens rikeste land, men hva er egentlig rikdom, og hva brukes det til? Jeg vant i verdens mest urettferdige lotteri, ble borger i et land hvor jeg har alt jeg trenger og mere til. Allikevel, skyver jeg ansvaret over på de som bestemmer? Eller, tar jeg i et tak, gir så det monner til hjelpeorganisasjoner og håper at hjelpen kommer fram til de som trenger det?

Du - verden - så urettferdig du er mot dine!

Bildet er etter min mening et mesterverk.  Det fortjener en plass hos bestemmende myndigheter i Europa, slik at de kan minnes det å ikke ta tilstrekkelig ansvar for det som skjer mht. til flyktningeproblematikken i Middelhavet.

Kunstneren er Gazelle Pezeshkmehr. Googler du henne vil du få se mer av hennes kunst.  Noe vil provosere deg, noe vil sette tankene i sving, og noe vil du kanskje ikke forstå, men det er vel sånn det er med kunst?  Og er du riktig heldig vil du kanskje finne hennes sterke historie om flukten fra Iran, vel verd å lese, for bedre å forstå.

 

 

 

Friday, December 11, 2020

Vinterkvelden

Hva skjer der ute, i den kalde, vindfulle vinterkveld?
Blir du revet i filler av den fæle vind?
Gjør regnet deg tung som bly?
Har du noe sted å søke ly?


 

Wednesday, June 3, 2020

Lyset på Jæren


Ingenting er som en vandring langs strendene på Jæren, male med lyset, bølgene og sanden er formgivere.





Thursday, May 28, 2020